Morten Harket

Den Fremmed

Morten Harket

Jeg fulgte to som vandret for seg selv
I sorg pa veiene till enmaus;
Jeg sa at alt de trodde la i grus,
Og lot som om jeg ville ta farvel.
Men lyset sank, og dagen var pa hell,
I odemarken vidt om emmaus;
De sa at jeg var fremmed i hvert hus,
Og ba meg : vandrer, bli hos oss i kveld.
Jeg ble hos dem og horte at de satt
Forvakende og talte om en bror
Som gud lot do alene og frolatt.
Da sto jeg opp, av sorg for disse ord;
Alene gikk jeg bort fra byens natt,
Og gav meg hen tildyr, og trxr, og jord.